Tekst til utstillingen "Sagene Site Specific"
Av Tone Kathrine Lyngstad Nyaas

I utstillingen: Sagene Site Specific er idetilfanget konsentrert rundt referanser til en stedspesifikk industrihistorie som skaper en bro over til samtidens klima-og naturkrise. Sagbruksindustriens nedhugging og tilintetgjøring av store eikeskoger som avskoget store deler av Europa, veves sammen med samtidens tap av naturmangfold med endringen av lydlandskapet som et hovedtema. I skulpturen: Svarttrostens samtale med stillheten har Bang foretatt en visuell bearbeiding av lydbilder fra hennes nære skogsområder i Nordmarka, hvor en auditiv opplevelse av fuglesangen og stillheten veves sammen med lyden av skogsmaskiner. Den visuelle transkripsjonen av det komplekse lydbildet er bearbeidet gjennom formale kontraster. Hovedformen er inspirert av sagbladet fra en sirkulær tresag. Redskapets form som i seg selv viser til rotasjon gir assosiasjoner til et universelt solsymbol, men også til en truende advarsel om den brutale skogshogsten som forringer habitater til dyr og fugler. I Norge driver man enda med flatehogst og når skog så brutalt forsvinner er det ikke bare dyr og planter som får destruert sine habitat, men nedfellingen ryster også menneskets kjærlighet og tilknytning til skog, trær, planter og dyreliv.

Navnet Sagene stammer fra 1500-tallet og betegner hele området rundt Akerselva, det viktigste stedet for industrialiseringen i Oslo hvor sagbrukene utgjorde en stor andel av industrien. Fra 1500-tallet hadde Sagene en befolkning knyttet til sagbruk, mens den industrielle revolusjonen i Norge foregikk langs Akerselva fra midten av 1840-årene. Det var her Norges første tekstilfabrikker ble etablert hvor 70% av arbeiderne var kvinner.

Fuglebestandene er viktige indikatorer på de dramatiske endringene i sjø og landområder. Svarttrostens klangfulle sang om natten, er et slikt barometer som kommer til uttrykk i mønstrene på de digitale printene som er basert på fuglens fjærprakt, hvor bevegelsen gir assosiasjonene til vingekast og lydbølger. De bølgeformede bevegelsene integreres i den taggete sirkulære formen som kontrasterende elementer. Bang tematiserer med minimalistiske og kinetiske grep hva som skjer når lyden av natur blir fattigere. Kakofonien av fuglesang som stilner, hva gjør det med mennesket, musikken og kunsten som skapes med inspirasjon fra naturen? De siste årene har vi fått stadig mer forskning som viser at tapet av fuglearter gjør det akustiske naturlandskapet mindre intenst, komplekst og variert. I Svarttrostens samtale med stillheten bringes det inn kritiske perspektiv til denne nye formen for taushet, for alle som ferdes ute i skogen kan føle på hvordan tapet av den auditive dimensjonen erstattes av en truende, klaustrofobisk stillhet.

I forskningsprosjektet Nature Communications ble det utført 200 000 rekonstruksjoner av lydlandskap i Nord-Amerika og Europa. Disse ble integrert med data fra folkeforskning som viser observasjoner av fugler over tid. Forskerne så en nedgang både i mangfold og intensitet i lydlandskapet på begge kontinenter de siste 25 årene som følge av endring i antall arter. I Bangs arbeider er forskningsrapporter og statistikker kun et bakgrunnsmateriale, mens konsentrasjonen er rettet mot en poetisk transformasjon fra et auditivt materiale til en visuell utforming hvor de dypere psykologiske konsekvensene av lydlandskapets endringer er nedfelt som en kritisk impuls i møtet med verket. De fundamentale måtene vi mennesker samhandler med naturen på er i dramatisk nedgang, men denne kurven har naturligvis sammenheng med dagens klima-og naturkrise og hvordan den antropocene tidsalder kan vise til at menneskeheten har utryddet 60% av dyreartene i verden i løpet av 40 år. Det er denne dystre diagnosen som intensiveres i møtet med sagbladets truende form. Spørsmålene som sirkulerer i takt med den optiske bevegelsen er hvilke implikasjoner dette vil få for menneskets fysiske og psykiske eksistens? Svarttrostens samtale med stillheten er derfor ikke stille, men legger et alarmerende ekko over assosiasjonsrekkene, samtidig bringer lettheten og den suggererende elegansen inn et estetisk vokabular som spiller på naturfenomenenes geometriske struktur. I forbindelse med presentasjonen av årets høstutstilling hvor Bang deltar med Svarttrostens samtale med stillheten bringer Kjetil Røed inn begrepet “fortidsfragment” hvor en i møte med verket minnes rester av natur, hvor man fanges et sted mellom selve inntrykket, eller fortidsfragmentet, og at det er i overgangene mellom forskjellige medier og kilder, det interessante skjer. For i fortidsfragmentet eksisterer det et håp om rekonstruksjon som visualiseres gjennom fargespillets fysiske og optiske bevegelser.

Hva hadde forfatteren Hans Børli diktet i klimakrisens tid? Diktet Svarttrosten synger i regnet kan også betraktes som et fortidsfragment, men da fra en tid før klimakrisen for alvor endret verden. Diktet Svarttrosten synger i regnet knytter det fonetiske til fuglearten som også finner sted i Svarttrostens samtale med stillheten.

Det fonetiske i diktets orientering mot jorden viser til skumringstiden da sangen fra svarttrosten er fyldigere i den kjølige, tunge og tette delen nattemørkets luft. En utbredt nedgang i fuglebestander medfører et tap av det akustiske lydlandskapet som Bang aktualiserer i den visuelle bearbeidelsen av lyd-bilder. I skulpturen finner man også en inngående studie av fuglers fargespill og geometriske mønstre som legger grunnlaget for digitale print på formfrest akrylglass som monteres lagvis til en fritthengende skulptur. I verkene Cage har sag-formen blitt ytterlige abstrahert og trykket med digitalprint på nylonduk. Formene på de lukkede boksene inntar menneskets proporsjoner og skaper en forbindelse fra treverksindustrien til den industrielle revolusjonen og de utallige tekstilfabrikkene langs Akerselva.

Kinetisk kunst betegner en kunst som beveger seg, den kan være fysisk, skapt av motorer, gravitasjon, vind, solen eller skapt av betrakternes resepsjon. Bevegelsen kan også skapes gjennom optiske virkemidler for eksempel gjennom geometriske mønstre som gir en optisk illusjon av bevegelse eller gjennom bruk av film, lys eller dataanimasjon. Selv om kinetisk kunst ikke ble en formell kunstart før på 1950-tallet, kan de historiske røttene til denne kunstformen spores tilbake til begynnelsen av 1900-tallet og arbeider som Marcel Duchamps Bicycle Wheel (1913), som er regnet for å være den første kinetiske skulpturen, og Naum Gabos: Kinetic Construction: Standing Wave (1919–20) En av de tidligste elektrisk drevne kinetiske skulpturene, Light Prop for an Electric Stage (1930) representerer kulminasjonen av Moholy-Nagys eksperimentering på Bauhaus, og inkorporerer hans interesse for teknologi, nye materialer og lys. Bangs kinetiske skulpturer og installasjoner kan settes inn i denne tradisjonen, men det er også nærliggende trekke inn Odd Tandberg en pionér i bruk av roterende skiver, laserstråler og lyddrevet lys. Cecilia Jonsson konseptuelle arbeider med installasjon, skulptur, lyd og video, med innslag av arkiv og elektronisk motorikk tangerer Bangs økoperspektiv da mange verk tar form gjennom en utforskning av fysiske og ideologiske egenskaper tilknyttet ulike materialer. Et annet tangeringspunkt mellom kunstnerne er assosiasjonene som oppstår i retning astronomi og galaktiske sfærer. I Bangs arbeider skapes det forbindelser mellom mikro- og makrokosmos i hvordan fjærdraktens spiralformede bevegelse også gir assosiasjoner til universets roterende galakser. Bangs kunstnerskap reiser filosofiske spørsmål til biomangfoldets mangel på rettsvern og gir assosiasjoner til Timothy Mortons Humankind: Solidarity with Non-Human People (2018) som utforsker separasjonen mellom mennesker og ikke-mennesker fra et objektorientert ontologisk perspektiv. Han argumenterer for at mennesket må revurdere måten de oppfatter og forholder seg til ikke-mennesker, dyr og natur på i sin helhet. For gjennom vårt forhold til ikke-mennesker bestemmer vi skjebnen til vår menneskelighet. Å bli menneske, hevder Morton, betyr faktisk å skape et nettverk av vennlighet og solidaritet med ikke-menneskelige vesener. Fuglenes stillhet formidler at vi alt for lenge har vært fremmedgjort fra en dypøkologisk helhetstenkning. En slik bredere virkelighetsforståelse vil både inkludere og overvinne forestillinger om arter. Det er denne formen for dypøkologisk utopia som pulserer gjennom Bangs konseptuelle arbeider.