NINA BANG

By Tone Lyngstad Nyaas, art historian, curator and director at Bomuldsfabriken Kunsthall.

Nina Bang (f. 1956) bor og arbeider i Oslo. På 1980- og 90-tallet utførte
Bang monotypier i et abstrakt formspråk. I de siste årene har
hun videreført kunstnerskapet med en utvidelse av digitale teknikker
som video, animasjon, skulptur og installasjoner. Hun har utført
en rekke kunstverk i offentlige bygg hvor elementene integreres i et
arkitektonisk samspill med omgivelsene, som hennes stedspesifikke
arbeid på Sam Eyde videregående skole i Arendal. Hun har hatt
et stort antall utstillinger og er innkjøpt av bl.a. Nasjonalmuseet og
Norsk kulturråd.
Bang utforsker forholdet mellom menneske, teknologi og natur.
Temaer som økologi og utrydningstruede arter har i de siste årene
dannet utgangspunktet for hennes kunstneriske virke. Det særegne
for Bang er at disse temaene fremstilles gjennom et minimalistisk
formspråk, hvor fokuset rettes mot medienes iboende muligheter
for transparens og fremstilling av et subtilt farge- og lysspill. Bang
arbeider ofte med utgangspunkt i et arkivmateriale som i Bonin
Pigeon Revival som handler om artsutryddelsen betraktet i et historisk
perspektiv. Arbeidet tar utgangspunkt i en tekst på websiden
til British Museum, med beskrivelsen av det siste eksemplaret av
fuglearten Bonindue. Det siste kjente eksemplaret av fuglen ble
fanget på en øy i 1889 og tatt med til England. Den poetiske fargebeskrivelsen
av fuglen i fem setninger dannet utgangspunktet
for verket, og er en viktig del av minnet som er nedskrevet om arten.
Verket omformer fuglens fargespekter til et kollektivt minne
som publikum får ta del i. Fuglearter er et tilbakevendende tema
i kunsten hennes; også i neon-arbeidet Selvportrett med Darwins
finker (2017) som skal installeres på REV Ocean. Verket er basert
på Charles Darwins skisser av fuglenebb på Galapagos. Hans
studier av disse nebbvariasjonene var med på å forme evolusjonsteorien
som endret menneskets bilde av den bibelske skapelseshistorien.
Darwins egne tegninger blir på denne måten gjenskapt i
neonmediet. Nebbenes former danner et rytmisk spill på veggen, og
variasjonene viser til nebbets former og størrelse som er utgangspunktet
for hva finker kan spise, da de forskjellige nebbtypene er
knyttet til ulike typer mat. Valget av neon kommenterer den åndelige
siden av menneskelig forståelse av seg selv som et gudommelig
vesen, og ved å inkludere seg selv antydningsvis, men kanskje mer
på et konseptuelt plan i verket, stiller hun spørsmål om begreper
som artisisme – diskriminering basert på artstilhørighet. Det rettes
et spørsmål til Sapiens rettigheter til en eksploatering av jordens
artsmangfold og dyr og planters manglende rettigheter. Masseutryddelse
av arter er en gjennomgående tematikk i Bangs arbeider,
og ifølge rapporten fra FNs naturpanel i 2019 står en million arter
i fare for utryddelse. Det skjer i et alarmerende tempo, først og
fremst på grunn av menneskets brutale utnyttelse av naturressursene.
Verket viser en poetisk tilnærming som tar opp i seg en
skjørhet gjennom neonlysenes form og materialitet. Det vises til
naturens skjønnhet og egenverdi som overskrider den ensidige
nyttetenkningen som preger den vestlige sivilisasjonens tankegods.
Sorgprosessen rundt artsutryddelsen som verket springer ut
fra, har fått et vart og poetisk utrykk.