PYRAMIDE

Av Jørund Aase Falkenberg

Gruppeutstilling

Nina Bang
Patrik Berg
Iselin Linstad Hauge
Lerin/ Hystad

"Mennesker og tamme dyr utgjør 97 prosent av biomassen til alle store dyr på jorda, mens
ville dyr utgjør bare tre prosent. Vi skjønner tallene, fordi vi vet at 100 er alt. Vi skjønner
tallene, og det gjør vondt. Vi skjønner at vi mennesker har satt vårt spor på verden i så stor
grad at vi ikke lenger kan velge å ikke forstå.
Jo Røislien, biostatistiker"

Pyramide er en gruppeutstilling som tematiserer forholdet mellom mennesker og dyr. Skillelinjene mellom oss og det moralske ansvaret vi har, men også forestillingene og mytene, sannheten og fiksjonen i dette kompliserte forholdet. Alle utstillingsrommene er tatt i bruk og viser et stort spenn av ulike uttrykk, blant annet takinstallasjon, foto, video, grafikk, tegning, lysverk, og kinetisk skulptur.

Menneskene ble mange. Vi la under oss alt levende og stilte oss selv pÃ¥ toppen. Fra naturtilstand, til samfunn, til sivilisasjon , opplysningstid, humanisme. Mennesket troner fortsatt øverst. Vi har våre hierarkier. Smalere og spissere jo lenger mot toppen. Vi kan være lenger oppe eller nede i systemet, men under oss er det alltid noen andre- de andres andre. I våre moderne liv har vi blitt fjernere dem. I hverdagen ser vi dem ikke. Som en pute av usynlig luft. Er det mulig å sove så godt at man aldri våkner? Kanskje, om man er farao og pyramiden er bygget for oss - arkaisk, tung og tilsynelatende ubevegelig som en naturlov.

Vi sier fortsatt "mennesker og dyr". Vi er klar over at vi selv tilhører en dyreart, men bruker fortsatt skillet “ mennesker, dyr. Det er bare språk, sier vi kanskje. En måte Ã¥ gjøre oss forstått på. Men språket og kategoriene vi bruker har betydning. Vi er klar over at vi er dyr, men tenker kanskje at vi ikke er som andre dyr, og derfor noe for oss selv, noe mer enn de andre. Men kuer er heller ikke som elefanter. Løver er ikke svaler. Pingviner er ikke sjimpanser. Hvorfor er det så viktig for oss å opprettholde et skille mellom menneskene på den ene sida og alle andre arter på den andre? Er menneskearten et tre som står alene eller en grein som deler stamme og røtter med andre greiner?

Vi er selv en dyreslekt, men våre fortrinn har gitt oss en makt som det er vanskelig å ikke utnytte på de andres bekostning. Slik klimatiske forhold og andre naturkrefter tidligere var bestemmende, preger menneskene i dag miljø¸et og livet på kloden i så stor grad, at forskere har foreslå antropocen som geologisk epoke - menneskets tidsalder. Men samtidig som vi med den samfunnsmessige og teknologiske utviklingen har fjernet oss fra andre dyr synes vi også paradoksalt å ha kommet dem nærmere. Miljø-ødeleggelser og klimaspørsmål tvinger oss til å ta hensyn til ville dyr på artsnivå. At vi ikke lenger er så avhengige av dyr til arbeid og produksjon, har muliggjort refleksjon om dyr som individer.

PÃ¥ 1970-tallet vokste det fram et begrep som siden har preget tenkningen om vårt forhold til dyr, spesiesisme -“ diskriminering basert på artstilhørighet. Blant annet brukes det av dyrerettighetsforkjempere for å synliggjøre paralleller til den historiske undertrykkelsen av ulike menneskegrupper. I følge et slikt tankesett representerer kampen for dyrs frihet ikke et brudd med, men en naturlig videreføring av den den humanistiske arv og kampen for menneskerettighetene. Uansett om man støtter resonnementet eller ikke er det en viss sjanse for at vi ikke kan bli værende i den samme hierarkiske verdensforståelsen. Paradoksalt nok ser det ut til at antroposentrismen ikke bare har ført til at andre arters livsgrunnlag er blitt truet, men også vårt eget. Vårt forhold til dyr fra andre arter, og med det også synet på oss selv og vår plass i økosystemet, er i menneskenes tidsalder i en prosess av kraftig omkalfatring og reformulering.