STUDIER I FLATENS NATUR
- om Nina Bangs kunstnerskap
Av Marius Meli
Nina Bang (f.1956) har i sitt langvarige kunstnerskap vært opptatt av å utforske forholdet mellom menneske, teknologi og natur, og hva det vil si at naturen danner en verden for oss. Økologisk diversitet og utrydningstruede arter er eksempler på tema som fremstilles på måter som tilbyr uvante og skarpe aspekter ved temaene. Til dette benytter hun forskjellige uttrykksformer, deriblant video, animasjon, installasjon, monotypi og digitale medier. Et fellestrekk ved ved arbeidene har vært fokuset på medienes iboende muligheter for transparens og for fremstilling av lys. I de mange stedsspesifikke arbeidene, flere av dem i offentlige rom, har Bang lagt stor vekt på verkets romlige orientering og interaksjon med de arkitektoniske omgivelser.
På 1980-tallet, da Nina Bang tok utdannelse ved Statens Kunstakademi (nå KHIO), arbeidet hun hovedsakelig med monumentale monotypier i sorthvitt. Denne grafiske uttrykksformen var interessant for kunstneren til studier av lyskontraster. Kunstnerskapet kan disse årene sees i sammenheng med datidens reaksjon mot modernismens strenge estetikk, og ekspressiv figurasjon hevdet sin rett pÃ¥ ny. Arbeidet med grafiske teknikker fortsatte på nittitallet, og I 1998 var monotypien sentral i et oppsiktsvekkende verk - Trans Mobil, et avtrykk av kunstnerens bil i størrelsesorden 1:1.
I tillegg endret arbeidet med flaten karakter i løpet av nittitallet hvor digitale verktøy ble tatt i bruk. I denne perioden etablerer Bang fremgangsmåten som senere har blitt benyttet i flere sentrale verk, hvor det digitalt fremstilte motivet overføres på halvgjennomsiktig digitalprint som siden påføres glass eller andre flater. Noe av det som utmerker seg ved disse verkene er utforskningen av en annen fargepalett. Denne uttrykksmåten er brukt i en rekke av Bangs markante kunstverk i offentlige bygg.
En retning som utmerker seg ved kunstnerskapet er artikuleringen av estetiske kvaliteter i det todimensjonale, enten det skulle være som blekk på papir eller farger på glass. Denne siden av kunstnerskapet kan betegnes som opptatt av mediespesifisitet - utforskningen av hvordan det sanselige i seg selv og som ikke-verbalt likevel kan være meningsbærende. Men også når det kommer til de tematiske undersøkelsene i kunstnerskapet, kan man se en kontinuitet. Her finner vi ofte mønstre som oppstår i flaten når kunstneren har bearbeidet inntrykkene fra objekter hentet fra naturen så vel som menneskelige produkter. Valget av gjenstandene i fokus viser en tydelig interesse for menneskets plass i naturen sett både i det økologiske og i selve forholdet mellom natur og teknologi.
Dette skjer for eksempel i den tematiske interessen for fuglekloens og fuglenebbets affinitet til gravemaskinens redskaper. Supertool - et velkjent amerikansk verktøy antar fuglelignende kvaliteter, med nebbet sentralt og vinger som folder seg ut. Her betones spesielle aspekter ved denne relasjonen: Når de tredimensjonale objektene transponeres til flaten, fører det ofte til at likheter mellom det naturskapte og det menneskeskapte kommer til syne: det menneskeskapte ser naturskapt ut og motsatt.
Likevel er ikke Bangs kunstnerskap avhengig av formalistiske forutsetninger: Den tematiske utforskningen av den røde listen over utrydningstruede fugler i animasjonen Red List Red og bruken av det økologiske som område for meningsdannelse er også en gjenklang av det politiske. Kunstnerens egen beskrivelse lyder: En liste over truede fugelarter viser seg i korte øyeblikk før den viskes ut og forandres til en organisk form som kan minne om røyk. Listen er vist i ødt / grønt, og har en visningslengde på femten minutter. Naturens sårbarhet som tema er vevd inn i en form som ikke roper høyt, men som likevel lar det elegiske komme til uttrykk, samtidig som den minimalistiske estetikken understreker fraværet. Kanskje kan kunsten vise oss en bearbeidelse av naturen som ikke er beherskende, men som snarere er lydhør?
Grensene mellom det naturlige og det kulturelle blir også berørt gjennom den digitale fremgangsmåten. Med figurative utgangspunkt, gjerne foto eller sampling, sørger bearbeidingen for at asymmetriene forsvinner: Nær sagt synes materialitet å tre til side for en idealitet eller abstraksjon hvor figurene fremstår som fremmede. Derfor er det kanskje heller ikke underlig å se motivene plassert som hinner på glass hvor lyset bryter igjennom: Haukeblikk, et digitalprint integrert i glassfasaden til Hauketo vgs. er eksempel på dette. Ved denne fremstillingen utfordres også det romantiske perspektivet på naturen som estetisk forelegg, og det synes like mye å dreie seg om utforskning av lyset selv. Dette gjelder også View som er en samling animasjoner og tredimensjonale objekter vist som installasjoner. Vi møter blandinger av forskjellige dyre- og menneskeøyne som er fremstilt på en stilisert måte som på en tydelig måte fjerner dem fra dyreverdenens og forvandler dem til noe som minner om menneskelige artefakter. Men bare så vidt: Lyset og formene skjuler sine spor av bearbeiding, noe som tillates av de digitale verktøyene, og gjennom dette vinner uttrykket en fremmedartethet. Kunstobjektene fremstår i seg selv som noen merkelige objets trouvees, som om de ikke skulle være skapt, men funnet, og som om man umulig kunne kjenne deres opphav.
Men her utforskes også former som kan innfri langt mer enn inntrykkene fra det rene lysspillet. Som filosofen T. W. Adorno utlegger kunsthistorien var det med attenhundretallets betoning av den menneskelige frihet at naturen ble et mindre troverdig område for kunsten. Den ble gjort gjenstand for den instrumentelle fornuften og derigjennom avmystifisert, eller fratatt muligheten for å være vårt andre. Øyet som tilbakevendende tema er som sådan organet som får oss til å møte den Andre. Adornos sannhet er at friheten for subjektet betyr ufrihet for den andre. Han hevdet at genuin kunsterfaring ikke er mulig uten dette - om aldri så vanskelig å gripe - sjiktet med det bleknede navnet: det naturskjønne. Selv om det ikke er et kriterium at kunsten skal vende seg mot naturen, kan det å gå i dialog med det radikale andre i fulgeøyet være en krevende og samtidig givende øvelse. I Bangs produksjon er vårt andre ikke det andre mennesket, men kanskje et mer radikalt andre som vi møter på i dyreverdenen. Dette er rollen naturen får lov til å spille i Bangs kunstneriske virke.
PÃ¥ en helt annen måte er det fremmedartete som stilles opp i det monumentale verket Trans Mobil (1998). Her er kunstnerens egen bil gjort til gjenstand for avtrykk. Dette ble gjort ved at bilen ble satt inn med sverte og trykt av med plastduk. Via silketrykk er så bilens former påført glass. På Norsk Vegmuseum i Fåberg er også den helsvarte bilen stilt ut ved siden av den glassplaten. Det som lenge har vært et signum for det fortrolige og private, har med ett blitt et objekt som har totalt har lukket seg. Med de sorte vinduene har Ladaen gått fra å være brukstingen i tjeneste til å bli ubrukelig, utilnærmelig og uinntakelig. Bilen minner om en billelignende skapning. Fremstillingen hvor avtrykket minner om et trofe eller relikvium, gjør at objektet ikke bare fremstår som oppdaget på ny, men som allerede opphøyd som gjenstand, den får en relikviekarakter.
Kunstnerskapets utforskninger av skillene mellom natur og kultur kan evne å bringe oss inn i et estetisk-filosofisk befolket terreng. I det kunstneriske uttrykket finnes potensialet for overskridelse av det skarpe skillet mellom natur og kultur, noe Immanuel Kant behandler i sin kunstfilosofi. Her hevder han at dersom det kunstskjønne og det naturskjønne kan sees i og gjennom hverandre, har man muligheten til å få innsikt i en forestilling om en forsont verden, om enn kun midlertidig.